Bildene med forklarende tekster om når og hvordan bildene er blitt til, viser deg hvor Munch sto og malte sine berømte bilder. Mange av områdene er uforandret fra Munchs tid, mens andre ikke er til å kjenne igjen. En del av Munchs utvalgte maleriske motiver er viktig dokumentasjon av Kragerøs kulturhistorie, som for eksempel Den gule tømmerstokken og Arbeidere i sne.

Vandringen går gjennom strøk og gater som man vanligvis ikke oppsøker som turist, noe som kan gi et nytt blikk på byen vår. Kunstneren viser vei til sitt hjemsted på Skrubben og nærområdet rundt, hvor de fleste av bildene hans ble til. Han gikk gjerne turer opp i heiene bak byen for å trekke frisk luft og få oversikt, og vi inviterer deg med på den samme opplevelsen.

Velkommen til en lærerik og opplevelsesrik vandring i Munchs fotspor! Turen tar cirka halvannen time med pauser ved bildene om du velger å gå hele runden.

I dette vinterbildet sliter en mann seg oppover Barthebakken med en kjelke. Han har følge av en gulkledd mann til høyre i maleriet. I bakgrunnen skimter vi de røde husene på Gunnarsholmen. Disse bygningene tilhørte Kragerø Jernstøberi, som lå på den lille øya. Fjorden er dekket av hvit is. Til høyre for de to mennene er en liten bit av den velkjente profilen til fjellet Hefte synlig. Munch må ha likt dette fjellpartiet veldig godt, for det går igjen i flere av hans landskapsbilder fra Kragerøperioden. Mannen med den tunge kjelken må kjempe mot naturens hindringer i det barske landskapet. Samtidig framstår Gunnarsholmen nesten drømmeaktig i bakgrunnen. Den lille øya er i dag gjort om til friluftsområde.

I dette maleriet tar Munch utgangspunkt i den trange passasjen som er sprengt gjennom steinmassene, der veien opp Barthebakken baner seg fram på høyre side av fjellet Hefte.

På Munchs tid var det mye trangere her enn i dag. Den galopperende hesten kommer stormende mot oss i et voldsomt tempo, og kaster vilt på hodet slik at manen blafrer. På sleden står kusken og prøver å kontrollere det løpske dyret.Vettskremte barn hopper til side. Den flate sleden som hesten trekker, ble hovedsakelig brukt til å frakte varer fra havna til kjøpmennene rundt i byen. Doningen er tom, så mannen med hesten skal nok hente et nytt lass. På toppen av bakken, rett bak dyrets hode, kan vi skimte en liten, rød bygning. Dette er Isaks bu, som fortsatt står der i dag. Den er en av de få materielle etterlevningene fra Munchs tid på Skrubben. Han har også i flere andre motiver tatt utgangspunkt i den trange passasjen i øvre del av Barthebakken. Sammen med Galopperende hest viser disse bildene hvordan kunstneren hadde et skarpt øye for naturen rundt seg. Han hadde et godt blikk for hvordan karakteristiske trekk ved landskapet kunne utnyttes da han skulle realisere sine maleriske ideer.

Munch har malt og tegnet en rekke bilder som viser barn som leker i gatene og på svabergene rundt Skrubben. Også i Åsgårdstrand hadde han utforsket liknende motiver. Dette maleriet viser ungene i den slake bakken ned til Munchs eget hus. Maleren er i et kjent fotografi av A. F. Johansen avbildet mens han står og maler nettopp i denne veien. Johansen var en venn av Munch, og han hadde et velansett fotoatelier i Kragerø. I bakgrunnen står huset til Kristoffer Hansen Stoa, som var modellen til den sentrale figuren i Arbeidere i snø. Dette huset er nesten uforandret fra den tiden da Munch bodde på Skrubben. Knausene på begge sider av gata ble sprengt vekk i forbindelse med industriutbyggingen på Skrubben etter 2. verdenskrig.gs.

Til dette motivet valgte Munch seg en flott furu som sto på en av knausene bak huset hans. I gamle fotografier kan vi se dette treet tydelig, der det stolt kneiser over omgivelsene. Det gule huset til høyre i bildet er uthusbygningen til malerens villa. I bakgrunnen ser vi skråningene opp mot Høyåsen. Dette er et svært karakteristisk Kragerø-landskap. Litt til høyre for furua kan vi se et av de nakne trærne i alleen, som gikk fra Skrubben og ned til Smedsbukta. Munch har malt flere bilder av denne alleen, både om sommeren med frodige trekroner, og om våren med brunt gras og snøslaps. I Vinter i Kragerø foreviget Munch roen i naturen en kjølig og klar vinterdag. Motivet er enkelt, og det er tydelig at maleren har forsøkt å skape struktur og orden i sin naturgjengivelse. Han har valgt en komposisjon der kantene på den snødekte knausen i forgrunnen danner en parallell med linjene i taket på den gule bakbygningen. Slik skapte Munch et billedrom der gjenstandene er i balanse, og maleriet av furua og landskapet rundt den gir inntrykk av en monumental og harmonisk ro.

Hvert år i desember og mot slutten av januar står sola opp ute i havgapet over innseilingen til Kragerø. I løpet av noen minutter fordriver de livgivende solstrålene vintermørket. Den sterke opplevelsen av dette imponerende naturfenomenet inspirerte Munch til å utvikle en av sine dristigste komposisjoner: Solen til Universitetets Aula. Maleren uttalte også at han hadde et nesten religiøst forhold til lyset. Det er tydelig at Munch også var opptatt av filosofiske ideer om lysets livgivende kraft.

Han malte dette monumentale mesterverket i sitt friluftsatelier, som lå foran huset på Skrubben. Kystlandskapet i maleriet gikk da nesten i ett med den omkringliggende naturen. Da Munch skulle lage de lange, rette lysstrålene som skyter ut fra solskiven, fikk han hjelp av sin venn Lars Fjeld. Han var dekorasjonsmaler i Kragerø. Fjeld viste Munch noen enkle tekniske knep som kunne gjøre solstrålene snorrette. Utsikten i Solen er den samme som Munch så da han sto foran sin villa, med en grasslette som strakte seg bort til skrenten ned mot sjøen. Munch gjengir naturen slik at den danner en enkel ramme for solskiven i bildet. Dessverre er svært lite av disse omgivelsene bevart. Deler av knausen til høyre i maleriet kan gjenkjennes der transformatorboksen og Munchstatuen står i dag.

I dette litografiet har Munch for å finne sitt motiv beveget seg opp de bratte kneikene mot Høyåsen. Husene står her fortsatt, men er i dag litt forandret, og noen nye har kommet til. Furuene, som står oppe på toppen av fjellknausen, tegner sine karakteristiske silhuetter mot himmelen. Munch var ikke den første maleren som ble fascinert av dette særegne stedet, og før ham hadde maleren Frits Thaulow også vært her under sitt Kragerøopphold i begynnelsen av 1880-årene. I en tegning i en av sine skissebøker har Munch avbildet dette området slik det ser ut hvis en står oppe på Biørneveien og ser nedover langs kanten av Høyåsen.

Da Munch skulle utforme treet i Historien, tok han utgangspunkt i et mektig eiketre i Rørvik og ei stor eik på Kalstad. Her har Munch malt eika ved landeveien i Rørvik. Karakteristisk for dette treet var en lang grein som stakk ut over veibanen. I denne hadde noen barn festet ei huske, og slitasjemerkene etter huska sees på den lange greina i Munchs Historien. På 1940-tallet forsøkte eieren av grunnen å frede treet, men dette førte ikke fram til fredning. Først brakk den lange greina, og siden ble hele treet fjernet i forbindelse med en veiutvidelse.

Modellen i dette berømte kunstverket er Munchs nabo og hjelper Kristoffer Hansen Stoa. Han var anleggsarbeider, og tilhørte også ett av kommunens snøryddingslag. Munch var tydeligvis fascinert av den kraftige kroppsarbeideren Stoa, som hadde kjempestore arbeidsnever. Før Arbeidere i snø ble malt, hadde Munch i lang tid vært opptatt av scener med snømåkere. Han hadde laget flere skisser av dette motivet da han sommeren 1909 reiste med den nyåpnete Bergensbanen. Munch og Stoa kom godt overens, til tross for at deres bakgrunn var ulik.

Stoa var svært interessert i musikk, og han var en habil felespiller. Det fortelles at Munch kunne bli stående utenfor og lytte når Stoa spilte for åpent vindu. De to hadde gleden over vakker musikk felles. Stoa var også sterkt engasjert i arbeidernes kamp for bedre kår. Med Arbeidere i snø viste Munch sin innlevelse i de store forandringene som foregikk i samfunnet rundt ham. Maleren framstilte arbeideren som en imponerende figur, som avkrevde respekt for sin innsats i oppbyggingen av det nye samfunnet. Stoa bodde i huset vi ser rett foran oss.

Vinteren 1912 malte Munch en rekke bilder som viser tømmerhogst. Motivene hentet han sannsynligvis fra det området der idrettsplassen Kragerø Stadion ligger i dag. Her hadde George Dahll donert grunn slik at det kunne anlegges tennis- og fotballbane. Tømmeret måtte felles om vinteren på grunn av uttransportering og fordi kvaliteten på trevirket da ble bedre. Stokken er gul fordi den nylig er barket. Før i tida fjernet man barken før man fraktet trærne ut av skogen.

Den gule tømmerstokken er et mesterlig eksempel på kunstnerens bruk av perspektivet som virkemiddel. Forgrunnen i bildet er dominert av de stående trærnes vertikale stammer. Disse furuene står solid plantet i bakken, mens den gule tømmerstokken strekker seg i hele sin lengde dypt innover i bildet. Slik har Munchs skapt et sugende perspektiv som tiltrekker seg betrakterens blikk. Malerens framstilling av den liggende trestammen fører også til et optisk bedrag, noe som har fascinert mange. Hvis vi står foran bildet og ser på den felte tømmerstokken, får vi en underlig følelse av at den peker rett mot oss selv om vi beveger oss.

Historien, 1911/1914-16, Olje på lerret, 455 x 1160 cm, Universitetet i Oslo, Aulaen.
Foto: © Munch-museet / Munch-Ellingsen gruppen / BONO 2009

Dette berømte Aula-bildet viser et norsk urlandskap. Under et eldgammelt eiketre sitter en olding og forteller for en liten gutt. Munch har slik skapt et symbol på det som han så på som historiefortellingens dypeste grunn; den muntlige overleveringen mellom generasjonene. Selv om naturen og personene har et tidløst preg, var Munch inspirert av sine nærmeste omgivelser da han skapte dette mesterverket. Som modell for den gamle mannen brukte han sin hjelper Børre Eriksen, en tidligere sjømann og verftsarbeider. Eriksen bodde på Thomesheia. Han satt modell for Munch i grusgangen foran malerens hus. Det er tydelig at Munch var fascinert av Børre. Han kunne se på sin gamle hjelper som en nesten mytisk skikkelse.

Munch arbeidet på Historien i friluftsatelieret som lå foran villaen. Utsynet over fjordlandskapet bak den gamle mannen og gutten, viser innseilinga til Kragerø, der Skåtøy ligger til venstre og Stabbestad-landet til høyre.Som modell for den lille gutten brukte Munch flere barn, men den mest kjente er den senere fiskehandleren Erik Krafft, barnebarnet til Munchs hushjelp Stina Krafft. Til den mektige eika gjorde Munch studier flere steder i Kragerøs omegn.

Da Munch kom til Kragerø, var seilskutetida nesten over. I ett av sine malerier har kunstneren udødeliggjort et av byens skip. Bildet viser barken ”Alfarin” mens den ble vraket i 1909. Maleriet dokumenterer ikke bare en enkelt båts skjebne, men signaliserer slutten på en æra i byens historie. ”Alfarin” ble bygd for konsul og reder Thomes Thomesen i 1873, og var størsteparten av sin levetid i lokalt eie. Skutas merkelige navn betyr sannsynligvis ”Den som farer over alt”, altså en ”allfarer” på verdens sju hav. Opphuggingen av skipet foregår i Bonneviebukta, og i bakgrunnen ser vi Tangeheias bratte skrenter. Tidligere hadde det vært skipsverft i bukta nedenfor kirken, men i årene etter 1900 drev kjøpmann Olsen skipsopphoggeri her. Dette området ble sterkt forandret da jernbaneanlegget kom på 1920-tallet. Tunnellen, som nå går under Tangeheia, ble opprinnelig bygd for togene, men ble gjort om til biltunnel da Kragerøbanen ble lagt ned på slutten av 1980-tallet. Hvis vi i dag oppsøker stedet der Munch sto og malte, kan vi gjenkjenne den steile skrenten og veien. De hvite og gule husene langs veien er borte, mens husene oppe på heia fortsatt står.